Til minne om Kine
Kine var alltid glad, livlig, kosete og menneskets beste venn. Vi hadde den gleden av å ha Kine i nesten fire og et halvt år. I den tiden hun var hos oss var hun en trofast følgesvenn og gjorde alltid sitt beste for å gjøre det vi ønsket av henne. Kine hadde så talende øyne, bare ved å se på oss kunne hun fortelle en hel del, og hun var lett å forstå. Svømming var en av Kines sterke sider, hun var den fødte vannhund. Å bade med Kine var bare moro. For Kine var livet topp når hun kunne løpe fritt i skog og mark, gjerne sammen med sine hundevenner. Vi har hatt mange fine turer sammen.
Kine var også en god mor for de seks valpene hun fikk i sitt ene kull. Både når valpene var nyfødte og når de ble litt eldre. De ble stelt etter alle kunstens regler, men ettersom de ble eldre viste hun at hun også kunne sette grenser for dem.
Etter hvert tok sykdom mer og mer over Kines liv. Hun var syk i godt og vel halvannet år. Det begynte med at hun klødde på ryggen, senere ble det områder med flass og kløe. Så fikk hun periodevis blemmer på deler av kroppen. En periode var det snuten og hodet, så var det halsen og labbene. Etter hvert kom det oftere og oftere og det var mer og mindre over hele kroppen. Hun hadde mye kløe og smerter. I noen perioder mistet hun matlysten, men så kom det tilbake igjen. Vi fikk tatt en hudbiopsi fra noen av blemmene. Svaret var at det ikke var SA, demodex, sopp eller parasitter. Men hun hadde inflamasjon i hårsekkene og i den ytterste halvdelen av hudlaget, og hun hadde eksem på huden, de kunne ikke gi noen diagnose.
Senere ble det tatt blodprøver for å se om det kunne forklare sykdomstilstanden. Men det var heller ikke da mulig å finne en diagnose. Hun hadde for lite av hvite blodlegemer, globuliner og for lavt blodsukker. Rheumatoid faktor var negativ, det var også allergitester og testene på flåttsykdommer.
På slutten gikk det veldig fort nedover, hun orket ikke å gå turer eller leke med andre hunder. Hun ville bare ligge i fred. Og til slutt ville hun ikke gå ut av porten for å lufte seg, hun ble ganske apatisk. Vi måtte la Kine få slippe mer lidelse.
Vi gleder oss over alle de gode minnene vi har av Kine, men savnet er dypt.
Til minne om Bianca
Bianca var den blideste og gladeste hund en kan tenke seg. Hun var så myk og lett å håndtere at det var en fryd. Vi hadde henne med på mange turer i skog og fjell, og som Rex så elsket hun også å få løpe fritt og utforske områdene.
I november 2004 fikk Bianca et trivelig valpekull, med tre nydelige hvite tisper og tre flotte hanner, to sorte og én hvit. Bianca var en utrolig god og omsorgsfull mor for sine valper, så lenge hun fikk være sammen med dem. Hun var en dyktig oppdrager av valpene.
En dag først i februar ble hun påkjørt. Skadene var så store at livet ikke stod til å redde. Vi sitter igjen med mange gode minner, men selvfølgelig er savnet stort.
Til minne om Rex
Hvis man kan si om en hund at den er menneskets beste venn, så må det være en beskrivelse av Rex. Bedre kamerat og turvenn enn Rex kunne vi ikke ha hatt. Når vi var ute i skog og fjell var han i sitt ess. Han elsket å løpe ute i det fri. Rex og jeg gikk også dressurkurs. Det var en fryd å gå med Rex, en så arbeidsvillig og kontaktsøkende hund er det bare moro å arbeide med. Rex syns også det var helt topp når han kunne få leke og løpe sammen med andre hunder.
I januar så måtte vi dessverre gå til det skritt å la Rex avlive. Han hadde et forholdsvis kort, men intenst sykeleie. Alt ble gjort for å finne ut hva som var problemet, men det lykkes ikke. Alle blodprøver var normale, de kliniske undersøkelsene ga heller ikke noe svar. Heller ikke røntgenundersøkelsene kunne avdekke problemet. Til slutt ble det foretatt en obduksjon, som viste at det var et stort fremmedlegeme i magesekken. Savnet etter Rex er stort, men minnene er mange og gode.
Helseattest på Rex, fra veterinær.
Bianca og Rex på fjelltur
